Publisert den 3. juli 2017

Alle gode ting er tre

Jeg var overbevist om at kvoten med ørret over 1,5 kilo for i år var fylt. Det var før jeg tok turen ut en solrik dag i slutten av juni og fikk bekreftet ordtaket om at alle gode ting er tre har noe for seg.



Ved tjernet blåste nordavinden såpass hardt at capen måtte skrus hardere ned over topplokket, temperaturen lå rundt 10 grader og ikke et vak eller et insekt var å se. Det var en hustrig morgen ute i marka.

Etter et par timers resultatløst fiske dro jeg til et annet tjern i nærheten. Et par timer senere kom jeg tomhendt tilbake. Det blåste like fordømt kaldt der også. I stedet ble det lunsj, og mens jeg spiser stilner vinden betraktelig. Snart viser det første vaket seg.

Flere vak følger, og optimismen stiger. Så høres brått et dempet vak i nærheten, men hvor kom lyden fra? Ingen vakringer er å se. Snart høres et nytt plask. Jeg strekker hals og speider etter avslørende vannringer. Så vaker det for tredje gang. Nå får jeg med meg hvor lyden kommer fra, og i skyggen under bjørka nedenfor skrenten og bakenfor den midterste og mellomstore myrtorva skimtes litt duvende vann. Denne fisken står på den desidert mest utilgjengelige plassen i hele tjernet, en typisk storfiskstandplass, men jeg må jo forsøke...

Etter å ha klatret, rappellert og bent busker, greiner og kvister bak ryggen min, sitter jeg på huk halvannen meter fra der vaket viste seg. Lange minutter passerer, og både knær og tro begynner å svikte. Jeg får øye på en vårflue.

Den lander i vannet framfor meg der den nå striper inn mot land. Så høres et digert sluuurp i mørket nedenfor meg, etterfulgt av bølgende vann. Vårflua er borte. Et slurpvak som forårsaker så mye lyd og uro i vannet kan bare en diger storkjeftet ørret få til. Med skjelvende hender får jeg vippet ut marktugga med et oppned-kast. Det er ulidelig spennende sekunder. Brått rykker det til i sena som raskt strammes opp. Jeg heiser stanga og gjør tilslag med det resultat at sena vikles inn i alt kjerret over meg. Panisk begynner jeg med en hånd og et øye å fikle med å få sena løs, mens resten av kropp og hode kjører en ørret som nå drar seg noe så pokker inn i myra og blir stående å stange samtidig som den tautrekker med en gitarstreng av en sene. Dette er full krise, og jeg klikker i vinkel og begynner å kjefte på trær, myrtorv, sene og fisk, men det hjelper lite. I stedet ber jeg høylytt meg selv om å roe ned. Det hjelper såpass at jeg får løsnet sena fra kjerret. Neste utfordring er å få lokket fisken ut fra myra. Det å dra i sena hjelper lite, så jeg forsøker i stedet partytrikset med å gi fisken slakk sene i et forsøk på å overbevise den om at den er fri. Og jammen lar ørreten seg lure, der den rygger ut, bråvender og setter kursen utover i vannet. Endelig får jeg direkte kontakt med min motstander, og først nå ser jeg dimensjonene av hva jeg kroket.

Voldsomme tunge plask og avstanden mellom den plogende snuten og bak til øvre del av halefinnen, som stikker opp av vannet som en hai på matjakt, avslører en godt fullvoksen auregamp. Skal kubben på land må den kjøres hardt slik at den ikke durer inn i alle mulige hindringer og skit som finnes i vannet. Det får stå til.

Mange nervepirrende øyeblikk senere får jeg endelig dyttet håvrammen under ørreten og den sklir ned i håvnettet. Håv, stang og fisker brøyter seg ut i mer åpne omgivelser, og det er først nå jeg kan betrakte fisken. Med en skinnende bronsefarget kropp, fordelt på 58 centimeter og 1880 gram, er det en fisk og en opplevelse jeg vil huske veldig lenge. 

Dog burde den veid sine 2 kilo, men alderen tatt i betraktning for å oppnå slik størrelse, og ikke minst mengden mat en slik fisk trenger for å opprettholde en god kondisjonsfaktor, så er det allikevel en fisk det står respekt av.

Tanken var å sette ørreten ut igjen, men selv med et raskt tilslag hadde den glupske kubben klart å sluke markkroken, en utfordring når man fisker med naturlig agn.

Det svømmer garantert flere slike overraskelser spredt rundt i marka, det gjelder bare å lete. Det skal i hvert fall jeg fortsette med, for hvem vet om ikke alle gode ting også kan være fire?

Vi ses i marka!


PS. Da fisken ble renset satt litt tynn fortom og en liten svart flueimitasjon langt nede i halsen, så denne ørreten har vært i kamp og har vært glupsk tidligere også. Så dere fluefiskere som har røket på en sværing; det kan ha vært denne…

Fiskehilsen

Stig Werner 

Kommentarer (0)Antall visninger (5424)

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.