Publisert den 12. september 2014

4-åring med storfangst

Tobias Koch (4) var på fisketur i kano i Nordmarka med sin far Torbjørn Koch lørdag 6. september. Farfar Leif Koch leier hytte i Sinnerdalen og derfra er det kort vei til Spålen, et vann der pappa Torbjørn, farfar Leif og farfars far Albert til sammen har fisket svært mye de siste ca 100 år. Vi har fått mye pen ørret, men aldri over kiloen.

Torbjørn skriver: Jeg kjenner vannet svært godt og hadde planer om en padletur for å spise lunsj på branntomta etter min families hytte i syd-Spålen. Tobias hadde med sin Elias fiskestang med en AbuMatic 270 snelle etter oldefar Albert (ny i ca 1975). Den snella som satt på stanga da den ble kjøpt datt fra hverandre etter ca 3 kast (Hvorfor skal de selge drittutstyr til unger? De dreper jo fiskelysta før den er skapt!) Sena som satt på AbuMaticen er i hvert fall 20 år gammel. I enden satt det en liten Rapala wobbler. Jeg fylte en del stein i Ally-kanoen for å få den mer stabil og padlet litt utpå før Tobias fikk lov til å kaste ut wobbleren. Rolig padlet vi oss sørover Spålen med wobbleren hengende ca 15 meter etter kanoen. Stanga var festet til båten med et tau, sånn at hele utstyret ikke skulle forlate båten dersom kroken satt seg fast i bunnen. Snella var dessuten stilt inn på lett brems, slik at stanga ikke skulle knekke og Tobias ikke skulle dras ut av båten hvis det ble bunn eller storfisk (veldig sannsynlig liksom!).

Etter ca 15 minutter hadde Tobias lyst til å prøve å padle, så han spurte om jeg kunne holde stanga. Jeg satt stanga bak beina mens jeg padlet videre. Etter ca ½ minutt fikk stanga en så kraftig bøy at jeg så vidt rakk å tenke «satt oss fast i bunnen, men padler vi så fort?», før det gikk opp for meg at dette er storfisk. Jeg hørte bare et hissig bssss fra snella og så at sena fór utover. Jeg ga nok fra meg noen salver, for Tobias reiste seg foran i kanoen. Han fikk ganske klar beskjed om å sette ræva ned igjen! Jeg husker ikke helt rekkefølgen på det som skjedde, men jeg tenkte i hvert fall følgende: Jeg har en Elias barnefiskestang med 35 år gammel snelle med 20 år gammel sene, en liten håv og jeg er alene her i kanoen sammen med en 4-åring. I andre enden er det en bunt av muskler som er Gud-veit-hvor-stor… Jeg husker også at jeg sa til Tobias at «Hvis vi mister denne kommer pappa til å begynne å grine! Vi er nødt til å få opp denne, for det er uansett ingen som kommer til å tro på dette før de ser fisken!».

Jeg har selv aldri fått ørret over ¾ kg og har derfor aldri vært nødt til å tenke mye over at man faktisk må slite ut fisken før man kan ta den helt inn. Med liten håv og tanker om at jeg måtte gjøre dette med en hånd på stanga og en hånd på håven, sto det klart for meg at det bare var å ta tida til hjelp og be til høyere makter om at kroken satt godt nok i ørretkjeften. Sveive inn, la den gå ut, sveive inn, la den gå ut. Og sånn holdt jeg på en stund. En gang dro fisken så kraftig at hele kanoen snudde seg på vannet. To ganger gjorde fisken et skikkelig hopp over vannflata. Tobias ble skrekkslagen og jeg ble henrykt. For en fisk! Da fisken begynte å bli slappere, fikk jeg den så tett ved båten at jeg kunne prøve meg med håven. To ganger bommet jeg. Plutselig dro fisken ned under kanoen og stangtuppen ble med helt under båten før jeg fikk lettet opp bremsen. Jeg var livredd for at stanga skulle brekke.

Det tredje forsøket med håven var vellykket og beistet var i båten. Da hadde det gått ca en halv time fra den beit på. Jeg fikk brettet den lille håven rundt fisken og satt foten oppå. Tobias var livredd, oppspilt, henrykt og stolt på en gang. For det hadde plutselig gått opp for ham at det var hans fisk. Hans stang, hans snelle og altså hans fisk. Hans bekymring nå var bare hvordan pappa skulle klare å knekke nakken på dette beistet med «putte fingeren i munnen og brekke bakover»-metoden (han har jo vært med på fisketur før). Jeg kunne trøste han med at vi nok måtte inn på land og gjøre det på en litt anna måte…

Vi padlet til land og med 4 kakk med en stein i bakhodet var det slutt. Med min lille fiskevekt (som går til 3 kilo – man skal da ha ambisjoner!) ble den foreløpig målt til 2,7 kg. På håven har jeg tegnet inn centimetermål opp til 65 cm og det så ut til at dette akkurat var langt nok (senere målt til 64 cm). Vi måtte selvsagt ta bilder og sende til de nærmeste. Etter å ha fått roet oss ned litt, entret vi kanoen igjen og padlet videre sørover. Det ble lunsj på planlagt sted før vi padlet oss nordover igjen. I sør-Spålen dro vi opp en pen liten ørretdame på 300 gram.

I etterkant har jeg tenkt over hvor utrolig god Abu Matic 270 er. Hvorfor skal gutten ha en annen snelle egentlig? Hvorfor skal jeg ha en annen snelle? Tvers gjennom er det kvalitet og trygghet. Er som å kjøre en gammel Volvo. Går alltid og havarerer ikke – ser bare litt traust ut.

Tobias har nok etter hvert skjønt at denne fisken var uvanlig stor. Han har fått mye oppmerksomhet fra familie og venner og han er tydelig stolt. På vei tilbake til hytta etter padleturen gjentok han stadig: «Den fisken var jævlig stor, pappa!». Jeg forklarte han at det ikke var noe pent å si, at han heller kunne si «veldig stor». Etter hvert kom det tørt fra ham: «Jammen pappa, du sa det jo mange ganger…». Så det kom nok noen kraftsalver fra meg i kampens hete, men hvem kan da klandre meg for det i en sådan stund?

Kommentarer (1)Antall visninger (6668)

Forfatter: Torbjørn Koch

Kategorier: Forside - Rubrikker

Nøkkelord:

1 kommentarer på artikkelen "4-åring med storfangst"

6
0

øyvind sterten

12.09.2014 13:36

Vanvittig fisk og en fantastisk historie! Spålen på sitt desidert beste! Grattis til dere begge :D

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.