Publisert den 30. april 2014

Nå biter det i Østmarka

Det er ganske pussig, men i år gikk isen tidligere over hele Østmarka enn den har gjort på mange år. Da tenkte jeg, som mange andre, at i år skal det settes ny datopers for første fisk tatt i åpent vann, nå som sjansene byr seg tidligere enn før. Men nei, da! Det gjorde de ikke

 

Og ikke nok med det, men det som vaker (eller du tror vaker) er som oftest frosk / padder, på denne tiden av året.




Paddene har hektiske tider om dagen, opptatt med å bevokte kommende generasjoner, for mye tyder på at arten er så langt fra utryddingstruet som er det er mulig å komme, når man ser på kullene de forsøker å drive fram.

 

Men dette var den 11.04. – Min foreløpige tidligste dato for fangst i Østmarka (i 2007) gjennom karrieren, men det var ingenting som hadde til hensikt å hjelpe meg å tangere denne rekorden i år. Så det ble nye turer utover i måneden, og det skulle først bli den 23.04. hvor det endelig ble fast fisk å skryte av.

 

Denne dagen tok jeg en aldri så liten kveldstur, og oppdaget samtidig at i et lite tjern på kartblad 19, hadde det flyttet inn en litt relativt sjelden gjest – en krikkand. Det er Europas minste andeart, der hannen er en utrolig vakker skapning, mens jeg, dessverre, bare så hunnen. Men når det er sagt, fikk jeg dagen etter vite at det er et krikkand-par som hekker der i år – enda en severdighet å ta med seg på turen i Østmarka. Turen går tilbake i løpet av noen dager, første og fremst for å få en ny fiskeopplevelse, men også å fange andehannen på minnebrikka.




Det vaket bra denne dagen, i begge vannene jeg besøkte, og jeg måtte for sikkerhets skyld sjekke om det var nyutsatt fisk som overbeviste med slik livlig aktivitet, men fikk vite at utsettet i Østmarka enda ikke var påbegynt. Det gjorde meg godt å høre, for plutselig falt marken jeg la ut på tilbud rett ved myra, i smak, (mens insektene fikk en liten pause), og opp kom en pen, liten ørret, som jeg tok imot med et selvgodt vårsmil.



Jeg hadde kastet i et vak, i en liten vik helt innved land, og det første bettet ble blankt avvist, da jeg i min våryrhet ble i overkant ivrig. Men den fortsatte og vake, og når den bet på nytt,  var jeg hakket mer tålmodig, og det betalte seg.

 

Det rare var at hullet denne ørreten etterlot seg i vannet, bare minuttet etter ble fylt av et nytt vak nøyaktig samme sted! Også denne fant veien på land ganske fort, og man kunne konstatere at det kun manglet 15 gram på 4 hekto, og mer skal ikke til for å gjøre denne kroppen fornøyd…

 

… vel, kanskje ikke helt! For jeg måtte gjøre noen kast til før jeg forlot åstedet, og det avstedkom enda en pen ørret, om enn ett nummer mindre enn den forrige, men flott matfisk like fullt. Sugen på en god ørretmiddag, etter en laaaang (… unnskyld, ganske kort) vinter, var vi to som gledet oss over fangsten (for den ble nok ikke satt ut igjen)! For som bonus, var 2 av de tre ørretene røde i kjøttet, et relativt nytt fenomen i dette vannet.



Jeg har tidligere foreslått for OFA at man burde begynne med å drive fram marflo i stor stil, og sette ut i mengder i alle vann som enda ikke allerede har en bestand av dem, men dessverre er også jeg klar over at det krever helt spesielle forhold for at den skal trives, og kanskje ikke er like lett som det kan høres ut. Ikke desto mindre, var det herlig å se fargen på ørreten denne kvelden.



Og med enda en variasjon av, denne gangen glupsk, våriver, ble årets første Østmarksfangst nytt med et godt glass til denne kvelden – som seg hør og bør!

 

(‘’,) Tor

Kommentarer (0)Antall visninger (3951)

Forfatter: Tor Ødemark

Kategorier: Forside - Banner, Artikler

Nøkkelord:

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.