Publisert den 30. mai 2013

Ørretjakt i Østmarka Naturreservat!

Kanotur med smak av fisk og villmark...



Fredagen kom, og jeg tok seg selv i å stirre mye ut på finværet denne dagen. Jobben måtte bare finne seg i at ting gikk på et lavere gir i dag. Det som virkelig sto i huet på meg var å rigge kano og hive sekken på ryggen. Værprognosene så ut til å treffe spikern på hodet igjen. Nå var det endelig klart for et av årets høydepunkt, nemlig tur inn i Østmarkas perle, reservatet!

En del timer senere, litt handling og henting, parkerte jeg og Henrik på Losby. Ally kanoen ble montert, så overlastet til bristepunktet med godsaker. Vi skulle ikke akkurat lide. Spaserturen til Mønevann gikk fort unna, og før vi visste ord av det, var vi sjøsatt og på rett vei. Inn i tur og fiskeparadis!



Det er herlig å kjenne hvordan roen bare synker inn. Hele Losbyvassdraget lå for det meste speilblankt, kun avbrutt av en svak bris innimellom og selvsagt fisk. Du får en så helt annen vinkel på marka kontra vandrerturene. Og jo lenger inn du kommer, jo mer merkes villmarksfølelsen. Vi prøvde å nyte inntrykkene, samtidig som vi forsøkte å være effektive. Leiren skulle på plass, og vi hadde så kraftig dragning mot fiske at vi skulle ikke forsake første kvelden. Til slutt fant vi oss en folketom, bortgjemt utposning på vannet som var rik på gammelskog langs breddene og en stillhet kun reservatet kan gi. En kald en var ikke til å unngå nå, og med jevnlig vaking av bra fisk ble i alle fall ikke trua nevneverdig dårligere. Vi ble sittende å betrakte det hele en stund, før leiren ble etablert og burgere gikk på primusen. En svak sildrende lyd av en lett byge som passerte var egentlig bare med på å få skuldrene senket enda mer.



Mens burgerdressing tøt ut av øra på oss, forsøkte vi å kartlegge området for gode plasser. Og vi hadde nok av plasser i nærheten som luktet ørret på nattjakt. Men det gjelder å passe seg og. Typisk for reservatet er ekstra kupert terreng, mer kupert enn det Østmarka allerede er. Stupbratte bergsider møter vannet så vel som store tre-velt og kan by på vanskelige og tildels farlige utfordringer i mørket. På en annen side hadde vi fordelen av forflytning i kano dersom det skulle bli nødvendig og vi rigget utstyret klart for nattens økt.



For å dekke et så stort område som mulig, ble vi enige om å gå i hver vår retning. Min retning kom jeg for øvrig ikke langt, da jeg ble avskjært ved en fjellskrent som raget godt over hundre meter opp i åsen. Måtte bare rusle motsatt igjen. Ikke hadde jeg kjent noe liv så langt heller. Tilbake ved leiern trodde jeg Henrik var langt avgårde. Men det viste seg at han hadde prøvd ganske febrilsk å finne dekning for å få sendt avgårde en sms til kompisen som skulle møte oss her inne dagen etter. Han tok seg til slutt ned på odden 50 meter bortenfor meg. En odde som fikk en annen klang litt senere...

Henrik la ut sine første kast. Hørte ikke så mye der borte, men det gikk ikke mange minuttene før lykta hans gikk på igjen. Det hørtes plasking og det var ingen tvil om at Henrik hadde kroket kveldens første. Fisken hørtes brukbar ut og! Jeg gikk inn i en tilstand der jeg glemte alt rundt meg og bare ventet å høre noe som avslørte størrelsen. Samtidig, i underbevisstheten, fisket jeg fortsatt. Fokuset mitt fikk seg en brå vending da det plutselig smalt til på marken min og. Men det straffet seg å være ukonsentrert, og måtte bare innse at fisken var tapt. Hos Henrik derimot, var fisken på land, og latteren etterfulgt av diverse gloser etterlot ingen tvil om at vi snakket bra fisk! Mens han begynte å jogge lett mot meg med fisken i håven, la jeg et nytt kast i samme retning jeg kastet sist. Erfaringsmessig på bomslag, er det ikke uvanlig at fisken prøver seg igjen. Og heldig som jeg var, slo fisken til på nytt! Nå var jeg derimot mer fokusert og det hjalp, for straks kjørte jeg min første reservatørret for i år. Henrik ankom rett etter, og fisken var mye sprekere enn slik jeg vanligvis opplever markaørreten. Det var herlig å kjenne skikkelig flex på lettspinnstanga igjen! Etter noen runder på bremsen, merket fisken hardkjøret. Jeg bøyde meg fram og strakte ut håven. Var nær ved å sjøsette meg selv der jeg satt på huk i lyngen, men jeg fikk styrt fisken over håvkanten til slutt. Pakken var sikret, og fikk endelig anledning til å ta en titt ned i håven til Henrik og. Det var en bamse av en ørret og vi her snakket vi kilos. Min var ikke i nærheten, men likevel en veldig pen fisk og hjertelig velkommen. Rett etter kontrollveide vi fiskene til 1005g og 650g. Pangstart!





Man kan ikke akkurat kalle det bekmørkt om dagen, men vi var fremdeles timer unna det mørkeste. Med andre ord var det bare å fiske på. Vi kom inn i en litt stille periode, og skydekket gikk over til skiftende da mannen i månen plutselig tittet fram. Ikke akkurat oppløftende og vi snakket løst rundt om vi skulle gi oss for natta. Plutselig hørtes et gulp i vannspeilet. Henrik sto på utstilling i flomlyset, men det gjorde tydeligvis ingenting for den ukjente krabaten der ute. Fast fisk igjen, men denne gangen et mindre eksemplar. Vi mistet allikevel trua her noen få kast senere, og bestemte oss for å fiske oss tilbake mot leirplassen. I det jeg passerte «go'plassen» til Henrik, lot jeg merke til at månen egentlig ikke tok noe særlig her. Vi fant altså ut at vi lå på skyggesiden. Måtte bare ta noen kast, og på femte forsøk dundra det til på marken så brutalt at man skulle tro det var bevern som hadde misforstått noe. Sena hadde så sinnsyk høy hastighet av snella at jeg kunne høre det. Tok mothugg og det svarte! Etter en ganske heftig kjøring av fisk, med flere utras, fikk jeg hakeslep når fisken «bare» veide 575g. En ting er i allefall sikkert, det er en fight jeg kommer til å huske.



Tilbake ved utgangspunktet vårt skulle jeg bare ta et siste kast før vi begynte å romstere i leiern. Vi hadde sett en nedfallsstokk som lå nedover i brådypet og skapte en god struktur i vannet. Det så med andre ord ut som en hot-spot for en sulten nattejager. Og ja, her var det fisk! Kun et kast skulle til. Kunne kroke min tredje ørret for natta og jeg undret meg selv over når det skulle ta slutt. Den var sprek, men litt dorskere enn den forrige. Måtte kjøre fisken hardere pga den store stokken i vannet, og lente meg ut mot noen trær for å få stanga rundt på utsiden. Det var umulig å lande fisken på svaberget der jeg sto, og måtte få den inn til myrkanten litt bortenfor. Ekstra nervepirrende var det da jeg lyste ned og så at dette var klart min største fisk for kvelden. Med litt røff kjøring og småsnubling ned svaberget, fikk jeg fisken dit jeg ville. Der var det kort vei til håven. Et siste desperat utras hjalp ikke og fisken måtte gi tapt til slutt. På land fikk jeg klokka inn fisken på 835g, og jeg kunne ikke fatte hvilken fantastisk fiskenatt dette hadde vært. Etter foto og en god hvil i vannkanten, tok fisken svømmetak ned i dypet igjen. Jeg tok sjefsavgjørelsen og kalte det en dag... Eller natt ville vært mer riktig. Henrik hadde gitt seg for lengst og sto klar med to pils når jeg kom ruslende opp. Nå hadde uansett lyset skiftet retning og var på full vei tilbake.



Skravla gikk i et og vi ble sittende utover i grålysningen. Det skulle feires med flere kalde, og da vi fant soveposene var det ikke lett å få sove. Adrenalinet pulserte fremdeles i årene, og lyset gjorde ikke saken bedre. I morgen var en ny dag, og vi hadde så vidt begynt!



Litt utpå dagen etter begynte sola å omdanne teltene til varmeovner og soveposene stekte oss levende. Med andre ord på tide å stå opp. Etter noen lunkne blingser og kanne kruttkaffe, sjøsatte vi kanoen med kurs mot andre siden for å hente Hans Jørgen. Nå skulle det dorges, og markdragene skulle til pers.



Trikset med å dorge med markdrag er i allfall ikke å padle for fort. Dorges det for fort vil draget bli slept i overflata. Kan blyes ned, men stengene skal helst overleve og. Vi drasser ikke med oss dypriggstenger i marka. Vi hadde sett oss ut et strekk der det luktet ørret og Henrik tidligere har vært heldig. Det tok ikke mange padletakene før det skrek i bremsen og den allerede godt spente stanga fikk mer belastning. Fordi markdraget med alle skjeene gir mye motstand, kan det være ofte vanskelig å kjenne mindre fisk. Jeg følte i midlertid denne fisken. En brukbar ørret på 350-400g fant veien opp i håven. Etter en liten fotoseanse ble den sluppet tilbake.



Noen minutter senere fikk Henrik napp, men det var denne gangen litt mer usikkert om det var liv i andre enden. De første 15 meter med innsveiving kjentes det kun ut som å sveive inn et markdrag uten noe ekstra, men da bruket nærmet seg båten ble det liv i fisken som gjorde noen små utras. Etter en udramatisk håving av Hans Jørgen ble fisken avlivet. Det var en pen stekefisk på ca. 300g. Vi så oss fornøyd med første runde og satte kursen mot leiern for lunch bestående av nystekt delikat rød ørret. Det anbefales på det sterkeste.







Til tross for mye insekter i luften og på vannet, var det forbausende få vak. Der det på fredagskvelden hadde vaket pen ørret var det ikke antydning til liv. Imidlertid var det liv i en fuglekasse i nærhet til campen, og det var helt klart et eller annet dyr som ikke ønsket å være i der. Siden fredagen hadde vi hørt og delvis sett et vesen som krafset på innsidene av kassa og som desperat forsøkte å komme seg ut. Mens vi diskuterte om det kunne være mink, mår eller ekorn, fløy det plutselig en and ut av kassa. Den hadde vi ikke forutsett! Hvorfor den en gang har krøpet inn i kassa er uvisst, men vi antar den ikke prøver seg på det igjen.



Håpet var at det skulle bli aktivitet på vannet utover ettermiddagen, men det forble stille. Tørrfluefiske ble derfor satt på hold og vi benyttet anledningen til å døse i lyngen med noe kaldt og godt å drikke. Senere var det klart for et av turens høydepunkter; saftig biff, potetsalat og sjampinjong dynket i bernaise. Tror aldri vi har hatt med slike mengder mat på tur før.



Stappmette var det tid for å rigge harveutstyret. Henrik hadde som vanlig sett seg ut noen av de mest kronglete plassene som potensielle "kilosplasser" og klatret opp og ned i åsene for å kunne plassere marken langs steile fjellskrenter. Forøvrig måtte han hentes med kano til slutt da han ble stående fast. Det var særdeles dårlig respons hos ørreten denne kvelden; kun noen få tafatte slag etter marken. Jeg trakk til slutt det lengste strået og fikk opp en pen ørret på 550g. Denne fikk bøte med livet da jeg følte jeg kunne unne meg en matfisk nå.



Været var klart i kveld i motsetning til natta før og plutselig klatret månen igjen over horisonten. Håp om storfangst ble kraftig redusert. Vi la da inn årene, mens fuglene begynte å kvitre inn en ny dag.





Søndag var det på nytt knallvær og det var høyst ufrivillig vi måtte bryte camp. Etter en avskjed med Hans Jørgen, som skulle gå hjem, tok vi fatt på vannveien til Losby. Med wobblere etter kanoen hadde vi håpet å stifte bekjentskap med noe på ferden, men den gang ei. Det er alltid vemodig å måtte slå sammen kanoen, men en ting er sikkert, vi skal snart tilbake!

Kommentarer (0)Antall visninger (15000)

0 kommentarer på artikkelen "Ørretjakt i Østmarka Naturreservat!"

2
0

Tor Ødemark

02.06.2013 13:29

Dette hørtes ut som en knalltur, Thomas, og som ikke burde ha tatt slutt så tidlig.Men dere har vært i et padle- og fiskeeldorado, så jeg vil tro turen viol bli gjentatt så snart dere får anledning. Herlig lesning og inspirerende bilder.

(",) Tor

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.