Publisert den 5. juli 2012

Den gode fiskehistorien

Både skuffelser og positive overraskelser har potensial til å bli gode fiskehistorier. En historie man kan vitse med eller imponere kompisene. Det gjelder bare å få virkelighet og dramaturgi til å gå hånd i hånd.

Selv hadde jeg en tur i helga som fiskebittmessig var ganske bedrøvelig, men som fangstmessig viste seg å få en god utgang. Problemet var at fisken kom på et ubeleilig tidspunkt, eller rettere sagt jeg luktet ikke lunta og ga meg mens leken var god. 


Jeg var innom flere tjern nord i marka og fiskebittet var totalt fraværende. Marka var klissvåt etter de siste dagers regnvær. Noen få flyvemaur forårsaket et og annet vak. Jeg kastet på alle, men ingen ørret lot seg friste. Jeg trøstet meg med at jeg slapp å gå rundt med forventinger om å få fisk, mens jeg strakk hals og speidet etter flere vak. 

Den beste starten man kan få er å dra en slugger av en ørret på første kast. Det gir grunnlag for både videre optimisme og en historie som går rett hjem. I andre enden er det ganske så demotiverende når det ikke skjer noen ting fra starten av. En skjør optimisme råder den første timen, men uten nødvendig påfyll vil det lille boostet man trenger for å komme skikkelig i gang aldri komme. Pessimismen og de negative tankene tar over, og da er det ofte kjørt fangstmessig. Det å komme inn i den etterlengtede flytsonen blir heller en desperat kamp for ikke å dukke under, der vannet virker klinisk dødt, forholdene er i mot deg og ingen ting du fisker med fungerer. 

Håpet under slike dager er å få den ene store på det siste kastet. Den ene ørreten som redder dagen, og som samtidig gir deg en godt oppbygd fiskehistorie med et skikkelig klimaks. 

Turen min kunne ha endt slik, for etter tre timers iherdig fisking var både tålmodighet, lyst og selvtillit rimelig laber. Jeg vurderte sterkt å ta en tidlig kveld. Men så kom det sprekker i skylaget, sola tittet fram og jakka kunne kastes. Brått åpenbarte et vak seg inntil en liten myrtorv. Den sedvanlige frasen ”bare et kast til” surret rundt i hodet, og snart satt jeg på huk med melkesyresprengte lår og stirrende øyne nær den lille myrtorva og ventet med fornyet håp på et nytt vak. Og det kom faktisk etter noen lange minutter. Da den lille marken ploppet i vannet og sene raskt fløy av spolen var all dårlig karma i ferd med å snu. Fisken var feit og fin, og størrelsen stor nok til at den gode historien var i boks. 

Den store feilen var at jeg kludret med regien og rett og slett fortsatte å fiske. Selvtilliten var raskt på oppadgående igjen, tålmodigheten fikk fornyet energi og fiskefeberen brant i røde bollekinn. Jeg overså alle tidligere signaler om at dette var en treg dag, og lot meg ikke affisere over at himmelen igjen var trist og grå. Det kunne jo hende det var enda en bitevillig ørret, at det nå var en godbittperiode. Det var det ikke, noe jeg bare måtte innse etter nye to timers intensivt fiske. Jeg stod med den ene bokførte ørreten og hadde egentlig for lengst reddet dagen, men hadde ødelagt regien på den gode historien. Realiteten jeg satt igjen med hadde liksom ikke like mye kred i seg, der jeg verken kunne si at ørreten tok på det første eller det siste kastet, men derimot på et kast omtrent midt i.

Neste gang derimot, skal jeg demontere stanga, hive sekken på ryggen og komme meg hjem så fort storfisken er på land. Det tenker jeg i hvert fall nå. Virkeligheten er som så ofte en helt annen.

Fiskehilsen
Stig Werner

Kommentarer (0)Antall visninger (4798)

Forfatter: Stig Werner

Kategorier: Artikler

Nøkkelord:

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.