Ål

Publisert den 3. juni 2012

Ål

(Anguilla anguilla)

Ålen gyter i Sargassohavet. Yngelen (ålelarver) driver vektløst med havstrømmene og arten spres dermed rundt i hele utbredelsesområdet. Til Norge bruker den ca. 3 år. Særlig hunnene vandrer opp i ferskvann, mens mindre hanner ofte holder seg langs kysten og i brakkvannsområder. Ål er en rovfisk som spiser animalsk føde. Små fisk, krepsdyr, åtsler, bunndyr, muslinger og snegler er viktig kost. Stor ål spiser gjerne mest fisk. Ål har svært god luktesans, og biter kun på naturlig agn. Den er hovedsakelig nattaktiv og sky, og holder seg på steder med kupert bunn med mange skjulesteder. I ferskvann er ålen passiv om vinteren, mens i sjøen så spiser den hele året. Særlig inne i båthavner samles det mye ål om vinteren. Etter oppnådd vekst i ferskvann, vandrer de store hunnene ut i havet igjen for å gyte i Sargassohavet. Det stilles spørsmål om ål som har drevet helt til Norge og vokst opp her, faktisk finner veien tilbake i motstrøm og over de enorme havdypene, eller om de bare går til grunne på veien. Trolig kommer det frem tilstrekkelig med ål fra andre mer nærliggende kystområder til å dekke selve reproduksjonen.

På grunn av overbeskatning av ung ål i havet, og vannreguleringer/demninger som hindre ålen i å vandre opp i ferskvann, har bestanden gått ned med 97–99% siden 1980. Ålen er sterk truet og oppført i Rødlista. Den ble totalfredet i Norge fra 2010. Sportsfiske med stang etter en fisk med dette spesielle levesettet har som klart ingen innvirkning på utviklingen i bestanden, men all ål som tas som bifangst på sportsfiske må uten unntak slippes ut igjen. De er heldigvis hardføre og tåler gjenutsettingen godt. Det er fortsatt vanlig å få ål når man fisker etter andre arter som suter og brasme med mark eller reke i de lavereliggende bynære vannene. I OFA-land så er det mest ål i Bogstadvannet, hvor fisk over kiloen fortsatt er helt vanlig. Her er det tatt ål over 2kg under gjeddefiske med hel mort. Nederst i Sørkedalselva ble det tatt en nesten like stor ål på mark under kveldsfiske etter ørret i 2012. De største OFA-ålene finnes nok i Dikemarkvannene. Skikkelig stor ål dukker som oftest opp i vann som er ekstra vanskelige å nå fra sjøen og hvor det er vrient å finne veien ut igjen. Nordover i landet er det tatt stor ål i overbefolkde røyevann.

En ål rygger bakover i vannet med raske slangebevegelser når sitter på kroken, og kampen blir derfor spesiell ved at det plutselig blir kjempemotstand og voldsom risting. Den kan være svært sterk og vanskelig å dra opp fra bunnen med tynn sene som egentlig er beregnet på ørret. Når ålen tar en kort pause i ryggingen, så blir motstanden nesten borte.

Rate this article:
4.0
Kommentarer (0)Antall visninger (9285)

Av: Dag Øivind Ingierd

Kategorier: Arter

Tags:

 

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.