Ørekyte

Publisert den 3. juni 2012

Ørekyte

(Phoxinus phoxinus)

Ørekyte kan bli opp mot 15 cm lang, men det normale er en lengde på cirka 8-10 cm. Sidelinjen er vanligvis ufullstendig bak midten av kroppen. Den har ingen skjeggtråder. Skjellene er svært små. Rygg- og gattfinne har rett eller konkav profil. Buken er hvit eller gråhvit, ryggen er mørk brun og langs sidene har fisken 10-20 tverrbånd. Finnene og sidelinjen er lyse. Hannene og hunnene får gytevorter på oversiden av hodet og foran på brystfinnene på våren. Kjønnsmodne hanner får rødlig buk og bryst og ryggen blir mørk, nesten svart. Kjønnsmodningen inntrer fra 1-2 års alder. Hunnen gyter om sommeren 200-1000 gule egg, ca 1 mm i diameter som klekkes etter ca. 1 uke.

Ørekyten lever i stim både i rasktflytende elver, bekker og i innsjøer med stein og grusbunn. Der spiser den alt fra insektlarver, plankton, krepsdyr, rogn og fiskeyngel til planter. Ørekyte blir brukt til dyrefor i Øst-Europa. I Norge har den mest blitt benyttet som agn for ørret og abbor. Det er svært viktig å ikke flytte levende ørekyte til nye vann!

Fisken går i stim langs land og regnes som en betydelig konkurrent i matfatet for ørretyngel, som den deler diett med. Arten er svært tilpasningsdyktig.

Siden 1960-tallet har ørekyte bredt seg til stort sett alle fylker i Norge. Utover at den følger elver, kan den også spre seg gjennom utsettingsprosjekter, siden den er til forveksling lik små individer av både ørret og røye. Tidligere da settefiskanleggene hovedsakelig var store utedammer, har det trolig kommet inn ørekyte naturlig via vanninntakene og blandet seg med settefisk som deretter er båret rundt i landet. 

 

Ørekyte trives kun på grunt vann. I langgrunne fjell- og viddevann så kan den derfor benytte store deler av arealet, og den skaper fort enorme problemer for ørret siden stimene nærmest støvsuger vannet for næringsdyr. Vannene i Oslomarka kjennetegnes derimot ved å ha en forholdsvis smal, grunn standsone og at de fort blir brådype. Det lille som er av ørekyte blir da konsentrert tett og veldig synlig langs land. Man tror derfor fort at det er mye ørekyte i vannet og at det er et stort problem, men som regel er det ikke tilfellet. I tillegg har vannene her i lavlandet abbor, og den er en vesentlig mer effektiv ørekytejeger enn ørret. Abbor liker seg i varmt vann og jager ørekytestimene kloss langs land. Ørekyte skaper derimot et problem når de vandrer opp i gyte- og oppvekstbekkene til ørret.  

Rate this article:
Ingen rating
Kommentarer (0)Antall visninger (7658)

Av: Dag Øivind Ingierd

Kategorier: Arter

Tags:

 

Vennligst logg inn eller registrer for å legge til kommentarer.